Som blant annet denne posten viser, har jeg slitt en stund med å finne tilbake den store spillgleden. Jeg må vel innrømme at jeg begynte å frykte at den sannsynligvis ikke kommer tilbake – ihvertfall ikke i samme form som før. Eller tok jeg feil?

Det er tydelig at jeg ikke er den eneste som sliter med dette, og at flere enn meg er interessert i å finne spill som fenger. I den anledning har jeg et tips for de som ikke har hørt på alle de gode anmeldelsene og kjøpt dette spillet allerede: Rayman Origins

I motsetning til mange andre har jeg ikke noe forhold til Rayman fra før av. Jeg har jo vært Mario-fangirl, og generelt spilt lite plattformspill i voksen alder. Rayman Origins har imidlertid greid det ingen andre spill har gjort på en stund; nemlig å engasjere og underholde meg i så stor grad at jeg glemmer tid og sted. Spillet er blant annet fantastisk flott å se på, har hysterisk festlig musikk, og er ikke så vanskelig at man stadig må gi opp i ren frustrasjon. På toppen av det hele er det veldig morsomt å spille sammen med andre.

Se, til og med Yahtzee liker det, og han liker jo som regel (nesten) ingenting!

Anbefales på det varmeste!

Har dere noen ønsker for hva vi skal skrive om i 2012? Noe dere vil ha mindre eller mer av?

***spoiler alert***

3 julebiter fra Stine:

1. Jeg har hatt et veldig gledelig gjensyn med Guybrush Threepwood (Mighty Pirate™). Det har jo vært Steam-salg, og da fikk jeg endelig somlet meg til å kjøpe (og spille igjennom) alle episodene av Tales of Monkey Island (Telltale Games & LucasArts, 2009). Storveies!

2. Jeg har også spilt DS-panfløyte med Link og Zelda i Spirit Tracks, og løst gåter i selskap med Professor Layton i the Spectre's Call. Sistnevnte var årets eneste spillrelaterte julegave, takket være bror og hans kone.

5 biter fra Marens jul:

4. Jeg fant igjen Min Egen Game & Watch! Jeg hadde grønn Donkey Kong Jr., mens min søster hadde den røde Mario's Cement Factory. Akkurat nå har jeg begge. Mohahaha.

5. Bandu! Bandu! Bandu! Broren min fikk dette til jul, og etterpå måtte jeg gå i butikken og kjøpe det selv. Man plasserer en brikke, og etterpå skal resten av brikkene plasseres oppå. Det dukker opp de mest fantastiske byggverk.

Jeg fikk Uncharted 3 til jul av min kjære, og i romjula spilte vi det mens vi spiste ostepop med gaffel. Klissete kontroller er det verste som finnes.

I jula presterte min kjære å skrive et ord i Wordfeud som tilsvarte 144 poeng. Det var en hard nøtt å svelge. Ordet var GYRAL.

8. Resultatet av et gavekort til jul, var at jeg fikk meg boka jeg ønsket meg: Ready Player One.

Noen andre som hadde fine spillopplevelser i jula?

En av de mange grunnene til at jeg valgte å fokusere på digitale spill i masteroppgaven, var at jeg savnet å spille selv. Skulle jeg skrive om spill så måtte jeg vel spille? Sånn gikk det altså ikke. Jeg endte snarere opp med å skrive om andres spillopplevelser, og andres spillproduksjon. Jeg tilbragte riktignok mye tid foran skjermen, men den gikk for det meste med til skriving og generell prokrastinering. Litt spilling ble det selvsagt, men med unntak av å nesten runde Fable II og III, var det mest snakk om småspill – som jeg i de fleste tilfellene enda ikke har rundet.

Jeg har som fattig student, med flere interesser som koster penger, ikke prioritert spill- og konsollkjøp særlig høyt. Nå som denne tiden er forbi føler jeg meg brått litt bortkommen. Jeg har ikke hengt med i utviklingen, jeg har blitt en dårlig spiller og det er flaut. Da er  såkalte “casual”- spill ofte snillere, med enklere kontroller og mindre krav til meg som spiller generelt. Spill har hatt en funksjon som avkobling innimellom all skrivingen. Jeg lever meg ikke like mye inn i spillene som før, og det legger spillene heller ikke alltid opp til. Jeg, som før kunne spille sammenhengende i et døgn (kaffe!), synes nå jeg har spilt i evigheter når jeg har sittet foran skjermen i mer enn et par timer.

Hva skjedde egentlig? Er det jeg som har endret meg, eller er det spillene? Eller begge deler? Jeg hadde færre spill før, og ikke minst; færre plattformer å forholde meg til. Det var lettere å konsentrere seg om å runde ett spill på playstation, framfor å ha 20 spill som ligger og venter – til diverse konsoller. Samtidig blir det stadig utgitt spill som jeg gjerne vil prøve. Jeg kjøper kanskje noen få av dem, men ender opp med å ikke spille noe særlig. Men jeg skal jo spille dem, men ikke akkurat nå. Neste helg kanskje?

Jeg har spilt ett nytt spill da! (Bastion, Supergiant Games)

Da jeg og Maren nylig ble intervjuet av Trønder-Avisa fikk jeg spørsmål om hvilke spill jeg likte fra 2011, og ble smertelig klar over at det eneste spillet jeg kunne komme på var Bastion. Jeg må innrømme at jeg henger litt etter, og har f.eks først denne høsten begynt å spille Red Dead Redemption. Jeg har imidlertid ikke kommet særlig langt, for jeg er en rusten spiller, som blir forvirret av komplekse kontroller. Jeg pleide å være flink, men nå strever jeg med Xbox-kontrollerens mange knapper, og sandkassespillets uforutsigbarhet.

I løpet av få sekunder opplevde jeg f.eks å få hesten min frastjålet av en forbipasserende mann før jeg brått måtte kjempe for livet. For mens jeg lettere panisk prøvde å finne ut hva jeg skulle gjøre med hestetyven, ble tankerekken min brått avbrutt av en digital puma som overfalt meg. Dette var en brutal opplevelse for en person som har vært vant til JRPG’enes turbaserte kampsystemer, hvor man kan rekke å tenke seg om og planlegge litt. Jeg bestemte meg raskt for å gi opp og bare laste spillet fra det jeg hadde lagret det sist. Til tross for denne “traumatiske” opplevelsen, vil jeg jo gjerne fortsette å spille. Man blir jo som kjent ikke noe bedre hvis man ikke øver seg. Nesten samtlige av mine favorittspill begynner å bli rimelig gamle, så det er kanskje også på tide å oppdage noen nye?

Har noen hatt lignende opplevelser med slike “dauperioder”, hvor det er vanskelig å komme igang med spillingen igjen? Noen spilltips på lur for å vekke engasjement og spillglede?

Jeg har pleid å tenke at spalten fungerte aller best plassert i gratismagasinet Natt&Dag, omgitt av kommersialitet. Men kanskje den funker uten også, eller blir den tatt for mye på alvor da? Men hva er egentlig alvor?

1. Søte spillpike-spøkelser

Disse lages av bokser med godteri (fåes i visse butikker med tegneserier, rollespill og mye annet moro), små sløyfer med dobbeltsidig tape, og isoporkuler. Idé og utførelse: Hedvig

2. Perler og pixler

Perler og pixler er en killer-kombinasjon. I hobbybutikker og enkelte lekebutikker finnes hama-perler i størrelse mini (de tre tilgjengelige størrelsene sees i bakgrunnen). Husk pinsett. Utførelse: Maren

Lim på en magnet, og sett kreasjonen på kjøleskapet. Mario som drømmer om pølse er basert på en illustrasjon av Rune Markhus s. 40 i Dataspill utgitt på Cappelen Damm 2011 (obs: skjult egenreklame!!). Utførelse: Maren.

Litt flere varianter. Sidenummer får dere finne selv denne gangen ;)

4. Reisespill

Dette håndlagde reisespillet passer perfekt oppå klaffbordet på flysetet foran deg og et stk hyggelig reisefølge. Kan du gjette spillet? Svaret er under.

Backgammon the Spillpikene version. Idé og utførelse: Hedvig

5. Strikk noe fint!

Velg et strikkemønster med morsomme farger, og bytt ut mønsteret med egendesignet spill-motiv. Eller vær tradisjonell med Arne & Carlos' gratis strikkemønster. Her: Space Invaders, selvfølgelig. Idé og utførelse: Solveig, Marens snille mor.

Samme genser som ovenfor, bord nederst.

 Om du derimot har ti tommeltotter

Vanskelighetsnivå på de fem julegavetipsene ovenfor går fra Novise til Nightmare. Hvis du virkelig ikke klarer å bruke fingrene til noe kreativt, kan du jo velge denne varianten: Finn frem hans/hennes gamle Game&Watch-spill fra loftet, og sett i nye batterier...du kommer til å gjøre noen veldig, veldig glad!

]]> http://spillpikene.no/fan-art/julegavetips-kreative-gamere/feed/ 2 http://spillpikene.no/retro/tilbake-til-barndommen/ http://spillpikene.no/retro/tilbake-til-barndommen/#comments Mon, 21 Nov 2011 10:00:08 +0000 Stine http://spillpikene.no/?p=3350 Å blogge om sine første spillminner virker som et naturlig og trygt sted å starte som flunkende nytt medlem av Spillpikene. Dette har også de mer erfarne Spillpikene Maren og Hedvig gjort før meg, noe som inspirerte meg til å blogge litt om mine tanker rundt dette. Vi skal tilbake til sent 80-tall/tidlig 90-tall… (lukk øynene og spill av denne lyden)

Min vei mot å bli en gamer var slettes ikke lett, og jeg gikk den i stor grad ved hjelp av andre. Jeg hadde blant annet et søskenbarn med Commodore 64 og Atari, men husker ikke helt om jeg prøvde meg på å spille selv – eller om jeg bare så på. Det eneste jeg husker er at det først og fremst gikk i Bubble Bobble og The Great Giana Sisters. Når vi ikke spilte mener jeg å huske at vi tegnet spillverdener med penn og papir, og lekte at vi var inne i spillene selv.

Bubble Bobble til C64.

Jeg fikk imidlertid aldri noen spillkonsoll av mine foreldre, siden spilling ikke var videre populært i heimen. De hadde kanskje heller ikke råd til slikt? De hadde imidlertid en gammel Amstrad-PC stående – med svart-hvitt skjerm. Dette var bedre enn ingenting, fant jeg ut. Det fulgte jo med noen store floppy-disc’er med ulike programmer som jeg kunne bryne et teknologiutsultet barnesinn på.

Etter å ha underholdt meg selv med opplæringdiskett for tekstbehandling litt for mange ganger, fikk vi endelig tak i et par disketter som faktisk inneholdt spill. Såvidt jeg kan huske var dette et golfspill og et spill som het “Beast”. Jeg finner ikke noen bilder eller videoer av disse spillene på nett, men grafikken i golfspillet lignet på dette.

Bortsett fra disse to spillene, var det fortsatt takket være spillinteresserte slektninger og venner at jeg fikk spilt “ordentlige” spill. Jeg hadde mange favoritter, men var først og fremst fan av Zelda og Super Mario (vel, Luigi egentlig). Jeg fikk selvsagt spilt disse spillene alt for sjeldent, men kjøpte likevel Nintendo-Magasinet jevnlig og brukte mine opptjente småpenger på klistremerker til Super Mario stickers-boken min. I tillegg maste jeg meg også til Super Mario-pennal, lommebok og håndduk. Men selve Nintendoen fikk jeg altså aldri.

Beviset på min fortid som Super Mario-fangirl

Det kom etterhvert en nyere PC i hus, og jeg fikk til slutt kjøpt meg Playstation. I dag har jeg vel strengt flere spill enn jeg har tid til å spille igjennom. Jeg glemmer imidlertid aldri den boblende entusiasmen og spillgleden jeg følte den gangen; da et dårlig spill var bedre enn ingen spill, og da dagene hvor man endelig fikk spille favorittspillene sine var magiske.

Har du noen første spillminner? Eller kanskje noen andre spillopplevelser fra barndommen som har festet seg?

Design: Nina Aalstad
Strikket av: Inger Marie Aalstad

Stine forteller litt mer om seg selv her:

Jeg har vel spilt omtrent så lenge jeg kan huske, og har enormt mange gode minner knyttet til spill og selve spillingen. Det har i det hele tatt vært en engasjerende, morsom og lærerik fritidsaktivitet; både når jeg har spilt alene og når jeg har spilt sammen med andre.

At det etterhvert skulle bli en masteroppgave ut av det hele hadde jeg virkelig ikke sett for meg. Jeg var i det hele tatt svært usikker på hva jeg ville bli “når jeg ble stor”, men jeg var jo flink til å tegne – noe som sendte meg i retning illustratøryrket. Et liv med frilansjobbing fristet imidlertid ikke, så jeg kom brått på at det hadde vært fint å slentre innom universitetet. Etter en fullført bachelor i kunsthistorie virket det plutselig smart med mastergrad i tillegg, så nå sitter jeg altså her med en ferdig masteroppgave om spilldesignprosesser. Slettes ikke verst.

Det er vanskelig å plukke ut favorittspill, men noen titler har festet seg: Final Fantasy VII og IX, Suikoden 1 og 2, The Legend of Zelda: Link’s Awakening, Broken Sword: Shadow of the Templars, Fable II, Machinarium og Limbo. I tillegg må jeg innrømme at jeg enda ikke har fått spilt ICO og Shadow of the Colossus. De ligger og venter i spillskuffen, og jeg vet at de sikkert havner på denne listen etterhvert.

Jeg har også andre interesser enn spill (helt sant!). Jeg er for eksempel veldig glad i film og tv-serier (Firefly, Game of Thrones, Mad Men, The IT Crowd, for å nevne noen). Jeg er også litt over gjennomsnittlig musikkinteressert, har en ganske ok samling med tegneserier i bokhylla, og jeg bruker litt for mye tid på internett.

Så slik er jeg, kort fortalt. Forøvrig vil jeg si at det er ekstremt stas å bli tatt opp som Spillpike, og jeg gleder meg veldig til å blogge om diverse spillrelaterte tema som engasjerer meg i tiden fremover!

Utgangspunktet for temavalget var kort sagt min egen begeistring for spillmediet. Samtidig har jeg en stor interesse for (og kunnskap om) kunst, design og estetikk som et grunnlag; blant annet i form av en bachelor i kunsthistorie og en “halvgjort” grafisk design-/illustratørutdannelse. Den tilsynelatende evigvarende debatten om spill kan være kunst interesserte meg derfor også.

Stine har skrevet masteroppgave om spilldesignprosesser, og gjesteblogger her for Spillpikene.

Så hvor begynner man?
Jeg var altså interessert i spill, estetikk og kunstdebatten, men hvor skulle jeg egentlig begynne? Det har tidligere blitt forsket på spill fra mange perspektiver; for eksempel i studier av selve spillet. Det har også blitt gjort mange studier hvor spilleren har vært i fokus, men det har derimot ikke blitt forsket så mye på selve spillutviklingen.

Jeg skrev mastergraden innen teknologi og vitenskapsstudier (kjent som STS), hvor spill – og annen teknologi – blir studert som sosialt konstruerte artefakter som oppstår i komplekse forhandlinger mellom ulike menneskelige og ikke-menneskelige aktører. Innen STS blir en slik teknologiutviklingsprosess kalt en “svart boks”, hvor de som står utenfor boksen ikke ser den prosessen som foregår på innsiden. Man ser bare den ferdige teknologien som kommer ut, i dette tilfellet – spillet. Derfor ble jeg interessert i å finne ut mer om hva det innebærer å være spilldesigner, og hvordan spilldesign “gjøres”.

Som sagt var jeg spesielt interessert i det estetiske uttrykket og utviklingen av dette. Jeg begynte derfor med å stille meg noen spørsmål: hva tenker spilldesignerne selv om estetikk i spill? I hvilken grad er spillutvikling kunst for dem? Videre ønsket jeg å finne ut hva slags kunnskaper de har, og hva slags kunnskap som trengs for å lage et spill. Hvilke utfordringer og begrensninger møter de underveis i sine designprosesser?

Metoden jeg brukte for å finne svar på dette var kvalitative intervjuer; i hovedsak med små, norske spillutviklere, som laget “casual” spill til mobil og web. Noen av disse laget også spill på oppdrag fra kunde, mens andre laget spill kun ut i fra egne visjoner. Utvalget ble mer tilfeldig enn representativt, men jeg var likevel så heldig å få møte en spennende og variert gruppe mennesker.

Skjermbilde fra Bub (Ablemagic)

Spillutvikling som visjon – og virkelighet
I løpet av intervjuene kom det tydelig frem at det fantes mange utfordringer knyttet til det å skulle designe spill. Flere hadde visjoner om en ideell spillutviklingsprosess full av lek, moro og kreativ realisering, men i praksis var det derimot ikke alltid sånn det fungerte. Alle som jobber sammen med andre, eller som har kunder å forholde seg til, må forhandle frem og tilbake med disse.

Jeg benyttet meg her av script-begrepet slik Madeleine Akrich beskriver det; som designerens “bruksanvisning” til brukeren, som blir skrevet eller “scriptet” inn i spillet. Dette scriptet kan bl.a inneholde designernes egne forestillinger og visjoner, og oppfatninger av fremtidige brukeres smak og kompetanse. I tillegg til forhandlinger med alle de ulike aktørene som ville ha et ord med i laget, dukket det også opp andre menneskelige og ikke-menneskelige hindringer. Dette kunne for eksempel være økonomi, når man måtte velge billigere tekniske løsninger, eller når man måtte forhandle om støtte med filmfondet. For noen var også teknologi noe man måtte forhandle visjonene sine med, for eksempel hvis den kom i konflikt med historien eller det visuelle uttrykket. Dette førte oftest til at estetikk og historie ble tilpasset de teknologiske begrensningene, siden dette var enklest å få til.

Estetisk arbeid
Som nevnt innledningsvis, var jeg spesielt interessert i utviklingen av det estetiske uttrykket i spill, derfor spurte jeg informantene nærmere om nettopp denne delen av designprosessen. Jeg ville også undersøke hvordan designernes ulike forståelser av begrep som kunst, design og estetikk var med på å forme spillene de laget.

Det kom frem at designerne hadde felles forståelser av dette, som for eksempel at “kunst” var noe som skulle fremkalle refleksjon og stemning hos betrakteren, noe de fleste også mente kunne oppleves i møtet mellom spillet og spilleren. Samtidig hadde alle ulike definisjoner av hva kunst utover dette “var”. Jeg fant her at begrepene kunst, design og estetikk fungerte som såkalte grenseobjekter (les mer her). Dette er objekter som har ulike betydninger for forskjellige aktører, men som alle likevel har en felles forståelse av. Disse begrepene muliggjorde kommunikasjon innad i firmaet, og eksternt med kunder – til tross for mye ulik kunnskap og kompetanse som kunne gjort dette vanskelig.

Fra Lab-yrinten (TerraVision)

Kunnskapen de trengte
Et sentralt trekk ved spilldesign er nettopp alle de ulike typer kunnskap som trengs for å få laget et fungerende spill. Flere fremhevet blant annet kunnskap om programmering, visuell utforming, kunde-/brukerforståelse, prosjektledelse og kreative evner. Måten designerne skaffet seg denne kunnskapen på varierte imidlertid. Noen hadde teknisk utdannelse, andre hadde bakgrunn innen kreative fag, men i tillegg fantes det også de som var selvlærte i større eller mindre grad. Det kom også fram at evne til selvlæring i jobben, samt egen erfaring som spiller, ble sett på som svært viktig. Det kom også frem at det foregår en viss profesjonalisering av spillutvikleryrket, for det dukker stadig opp nye utdanninger rettet mot de som ønsker seg inn i bransjen. Omtrent samtlige av mine informanter hadde derimot ikkeutdannelse innen spillutvikling, men tilpasset heller sine ulike utdannelser til dette formålet, i tillegg lærte de seg mye om spilldesign via praksis.

Rom for videre forskning?
Det var mange tråder å trekke videre ut fra analysen og inn i avslutningen, og derfor også mye det hadde vært interessant å studere videre. En av disse trådene var det tydelige lystbetonte aspektet som hadde trukket flere av mine informanter til spillbransjen. Bransjen er tydelig preget av et uklart skille mellom arbeidstid og spilletid, noe som også var trekk ved den tidlige IKT-bransjen. Et annet fellestrekk her er den teknologisk lekne og “maskuline” yrkeskulturen, med programmering som en slags “gutteroms”-kompetanse. I min studie av små, norske firma kom derimot estetikken frem som en mulig motpol, med flere kvinner som jobbet innenfor nettopp dette feltet. Det kunne derfor vært interessant å undersøke kjønnsrelasjoner i den norske spillbransjen nærmere.

Fra Kampen om framtiden (TerraVision)

Det kunne også vært aktuelt med en studie av det utdanningstilbudet som finnes for aspirerende spillutviklere i Norge. Jeg fant et stort behov for mer kompetanse når det gjelder kreativitet og estetikk; to elementer som skiller spillutvikling fra de fleste andre typer teknologiutvikling. De utdannelsene som finnes i dag er derimot mer rettet mot den tekniske deles av spillutviklingen (bl.a programmering), mens jeg har funnet at det er mange ulike roller som må fylles i et spillfirma. En av mine informanter etterlyste for eksempel en egen “norsk spillskole”, med muligheter for å spesialisere seg innen en av disse mange rollene, noe som kanskje kunne løst de kompetansemessige utfordringene den norske spillbransjen sliter med? Eller ville det ført til en ensretting? Med økt profesjonalisering av et yrke kan kompetansen heves, men samtidig kan høyere krav til utdannelse føre til at yrket utestenger de selvlærte og andre med “feil” utdannelse, noe som ville ekskludert de aller fleste av mine informanter.

For de som er interessert i å lese mer enn bare et overfladisk sammendrag, kan hele masteroppgaven i all sin prakt leses her.

Nå kan vi med stolthet fortelle at boka “Dataspill” kommer i butikken ca. 4.11.11, og at vi skal presentere den på ungdomsbokarrangementet til Cappelen Damm i Oslo den 2.11:

(klikk for mer info)

Bor du i Trondheim og har anledning den 16.11 kan du komme på gratis JoinGame-workshop og få høre meg presentere boka der også. Hurra! Og så til hovedsaken: Konkurransen. De 3 som sendte inn de morsomste faktaopplysningene skal premieres med et bokeksemplar hver, og alle bidrag som kom med er kreditert bak i boka.

Litt om prosessen bak kåringen: Ikke overraskende sendte flere inn samme fakta, og mange faktaopplysninger vi allerede hadde skrevet inn i boka. Vi valgte å gjøre det mest mulig rettferdig, og plukket ut de beste faktaene uavhengig om vi hadde dem med fra før eller ikke, og vi har vært storsinnede når flere har sendt inn samme. Slik sikret vi at alle bidragene stilte likt.

De tre favorittene blant de innsendte bidragene til konkurransen om festligste fakta fra dataspillhistorien (forkortet):

• «Fable»-skaper Peter Molyneux snublet inn i spillbransjen via tomatbønner og løgn.
• Stealth-sjangeren der en i motsetning til vanlige kamp- og skytespill skal unngå å kjempe mot fienden ble oppfunnet av Hideo Kojima fordi konsollen MSX ikke hadde kapasitet til å vise mer enn et lite antall fiender på skjermen samtidig.
• Wii-utgaven av The Legend of Zelda er speilvendt, en opprinnelig venstrehendt Link er slik gjort høyrehendt for at majoriteten av spillerne skal få svinge med sin mest foretrukne hånd.

Takk til SB, GF og ES for innsending av disse faktaopplysningene! Dere har fått e-post om at dere snart kommer til å motta et eksemplar av “Dataspill” i postkassa. Det er i alt ni andre bidragsytere som er kreditert med faktaopplysninger i boka, sjekk e-post om du tror du er en av dem.

Til alle dere som deltok i konkurransen vår og som tålmodig har måttet vente på resultatene: Hjertelig tusen takk for innsatsen!

Fra boka. Ill.: Rune Markhus

P.S: Hvis du som leser dette har lyst på et anmeldereksemplar av boka “Dataspill”, ta kontakt med informasjonsansvarlig for faktabøker i Cappelen Damm eller med meg på maren [a] spillpikene punktum no.

Overskriften på dette innlegget er oversatt fra engelsk og hentet fra introduksjonen til det fjerde kapittelet til Salen og Zimmermans bok Rules of Play. Game Design Fundamentals. Kapittelet handler om hvordan spill og kultur er tett vevet sammen, på forskjellig vis. Dette sitatet igjen peker til John Donnes “No Man is an Island”, som kan tolkes som at vi alle er vevet inn i en vev, festet til et kontintent, har en kontekst. Det synes alt i alt å være en passende tittel på dette innlegget som oppsummerer prosjektet “Restart revolusjon – hva har dataspill med samfunnskritikk å gjøre?”

Restart revolusjon i retrospektiv

Vi liker gode dataspill og setter pris på enkelte spill med virtuell vold i, og vi er pasifister i virkeligheten. Trenger det være et paradoks?

Spillanmeldere pleier sjelden å bruke moralske kriterier i vurderinger av dataspill. Men noen ganger gjør de det likevel, som i tilfellet Medal of Honor. Og det blir det spennende debatter av (her var forøvrig den første og hittil eneste gangen Spillpikene har diskutert om vi skulle slette en kommentar, men vi ble enige om å ikke sensurere den).

Noen er helt overbevist om at spill kan brukes til å fremme samfunnsengasjement, og spesielt hos unge mennesker. Jane McGonigal er en av dem, og hun står bak spillet PING – Poverty is not a Game. Maren kom aldri så langt til å faktisk spille det grundig, slik som jeg skrev at jeg skulle. Kanskje fordi underholdningsverdien i et dataspill med en og bare en veldig uttalt agenda ikke er så stor?

Tidligere nevnte Jane McGonigal mener at spill kan redde verden, og budskapet i boka Reality is Broken har fått en del oppmerksomhet. Gamification er et hett tema for tida. Ikke alle er enige om hva ordet betyr.

Det bør vel ikke komme som en overraskelse på noen at dataspill ikke alltid speiler virkeligheten, men det betyr ikke at vi ikke kan stille krav. Noe mange har merket seg er at er mangel på homofile skikkelser som ikke er stereotypiske. Hvorfor er det så få “vanlige” homser i dataspill?

Mens en hel rekke paniske foreldre er engstelige for at barna vil bli programmert til å utføre voldelige gjerninger av dataspill, er Spillpikene veldig åpne for de positive sidene ved læringspotensialet i dataspill. Les Hedvigs ønskeliste til (statsmi)nissen desember 2010:

Som i så mange andre kulturuttrykk har dataspill potensiale til satire. Ian Bogost lagde spillet Cow Clicker, som en reaksjon mot Facebook-spill som FarmVille.

Kan spill ha ideologi? Det blir i alle fall veldig tydelig når man sammenligner det vanlige Monopol-spillet med den kommunistiske versjonen lagd i Ungarn. I det kommunistiske monopol er ingen handling mellom spillerne lov, og en samler seg interiør til en standardisert leilighet.

En gang i tiden ble Dungeons & Dragons overført fra bordet med terninger og inn i datamaskinen. Siden har de tradisjonelle rollespillene og digitale rollespill inspirert hverandre. Spillpikene dro til Oslo for å lære om noen eksperimentelle indie-rollespill med tydelige agendaer, og ble kjent med bl.a. Matthijs Holters spill Vi hadde navn (We all had Names) og Sam Webers Silence Keeps Me a Victim. Rollespill gir spillerne unike muligheter for å leve seg inn i en annen rolle:

Tradisjonell rollespilling brukes aktivt i pedagogisk øyemed, et eksempel på det er MiniTinget i Oslo. Linn og Maren dro på besøk og var flue på veggen mens en klasse fra videregående trinn inntok rollene som partimedlemmer i Stortinget. Underveis er det meningen at ungdommen skal få økt forståelse for det politiske systemet vårt. Ungdommene vi møtte var fulle av entusiastiske for opplegget.

En mann ved navn John Hunter har laget et spill for barneskoleelever som dreier seg om å utforske de politiske og økonomiske forholdene i verdenssamfunnet. World Peace Game ble holdt i Bergen i høst, blant annet takket være vår egen Spillpike Linn.

Da saken om Marie Amelie fikk blest i mediene, assosierte vi til et dataspill som dreier seg om å styre en papirløs flyktning til Norge. Målet er nesten umulig å oppnå, og akkurat det er hovedhensikten med spillet.

Hva mener spillutviklere selv om muligheten for å dypere mening i dataspill? Linn og Maren fikk besøke FunCom og snakke med Ragnar Tørnquist og Dag Scheve. Utrolig interessant å høre spillmakernes tanker om emnet!

Dataspill kan berøre. Maren skrev om sine noe uventede opplevelser med Fable 2 og 3, som blant annet innebar å spille ei feit dundre og å miste en kjær, om enn virtuell, familie. Fable 3 handler forøvrig om å styrte en tyrann.

 Et annet spørsmål er om dataspill er egnet til å ta opp de virkelig vanskelige emnene. Et spill vi planla å skrive om i Restart revolusjon, men lot ligge inntil videre, har fått mye hets og ros opp gjennom tidene fordi det vil problematisere skolemassakren i Columbine. I etterkant av 22/7 syntes vi det ble for vanskelig å blogge om spillet, det brakte rett og slett opp for mange etiske problemstillinger så kort tid etter hendelsene på Utøya. Kanskje det blir en annen gang.

På slutten av sommeren gjesteblogget Kristine Jørgensen hos oss, med en interessant drøfting om dataspill har en plass i den offentlige debatt. Innlegget fikk voldsom oppmerksomhet gjennom fronting på vg.no, og sprengte alle  leserrekorder hos Spillpikene.

Konklusjonen

I tittelen på bloggprosjektet vårt stilte vi et spørsmål: Hva har dataspill med samfunnskritikk å gjøre? Det var aldri meningen å svare endelig på spørsmålet, men se på det fra forskjellige perspektiver. Dertil består Spillpikene består av individer med forskjellige meninger. Vi står inne for tittelen på dette innlegget, altså “Intet spill er en øy”. Ethvert spill lages i en kontekst, det spilles i en kontekst, og det forstås i en kontekst. Det finnes gode og dårlige spill, spill med en agenda, og spill tilsynelatende blottet for agenda. Det finnes et potensiale som kan bli utnyttet mye mer.

Viktig med støtte

Vi vil også legge til en stor takk til Fritt Ord for støtten! Vi håper håper Fritt ord fortsetter med å styrke de gode norske bloggene, slik at spennende og viktige stemmer kommer til orde. Det er vanskelig å måle om tildelingen til spillbloggen vår har hatt en direkte innvirkning på den norske spilljournalistikken. Vi er overbevist om at vi har bidratt til å åpne for flere nyanser i ordskiftet om spill. Og da er vi fornøyde!

F.v.: Spillpiker våren 2011: Linn, Hedvig, Maren.

Jeg huket tak i kvinnen bak maleriene, Inna Hansen, og fikk e-postadressen hennes. Hun har en utdannelse innen illustrasjon og er nå førsteårs kunsthistoriestudent. I et e-postintervju forteller Inna om bakgrunnen for bildene som var utstilt, prosessen fra idé til bilde, og om hva dataspill betyr for henne:

Inna:

Utstillingen som var på NGAs prisutdeling var laget spesifikt for anledningen. Jeg er en spillentusiast og har stor interesse av å ta for meg spill som kunst. Mange kunstnere har kommet med tunge og alvorlige påstander om at spill blir undervurdert i kulturell sammenheng. Mange har kommet med kritikk til at “kultureliten” synes det digitale interaktive mediet ikke har noen plass i “høykulturen”. Ut i fra denne debatten, ville jeg lage en utstilling med en litt annen vinkel om samme temaet. Utsillingen tar utgangspunkt i hvordan spillerne ser på spill.

Formspråket man som spiller opplevde som barn blir tatt opp her, derfor er retro et tema. Bildene skulle skildre de tingene de aller fleste av oss holdt nært hjertet. Det ikoniske designet til NES-en blir til et klassisk stilleben, et motiv fra Space Invaders blir malt i tradisjonelt media og satt i gullramme. Tanken var å binde det spilleren ser på som klassisk mot det folk flest kan forbinde med klassisk kunst. Resten vil jeg la være opp til individuelle oppfatninger hos seeren. Det er litt av moroa ved å stille ut.

Under prosessen med dette prosjektet tenkte jeg mye på at jeg helst ikke ville kopiere noen. Altså lagde jeg egne “Space Invad0rs” og “Ast0r0ids” osv. Billedbruken skulle være tydelig og man skulle kunne ta poenget i det visuelle uten å nøle, men jeg ville unngå å bruke designene fra de faktiske spillene.

Jeg må innrømme det var ganske gøy å sitte og designe pixel-art med blyant og fetstifter. Men det var visst langt mer arbeid å male “3D pixler” i perspektiv enn jeg hadde tenkt meg på forhånd. Favorittdelen av prosjektet var faktisk NES-bildet. NES-en var satt opp på en klassisk og høytidelig måte med fløyelsduk og lyssetting. Den var malt med kniv og jeg tømte mange tuber med maling på den platen. NES-en stod veldig fint på barkrakken som stilleben, men måtte ned igjen fra krakken ettersom jeg er redd for NES-ens velvære.
Spill og kunst er de to store interessene som jeg alltid har hatt. Og det virker som de kolliderer stadig mer med hverandre i min verden. I tillegg til det nostalgiske aspektet er dataspill et spennende digitalt medium som bare venter på å bli utforsket. Jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å jobbe i spillbransjen, med konsept og visuell utførelse. Faktisk så har jeg noen spillprosjekter på gang, og til neste år ønsker jeg å delta med eget spill på NGA. Kanskje det blir både game-art og art-game.

En stor takk til Inna Hansen for e-postintervjuet, og for tillatelsen til å gjengi bildene hennes her på Spillpikene.no.